Bak kulissene: slik går et intervju fra kildekartlegging til ferdig sitat

Når deltakerne tror et intervju begynner med det første spørsmålet, må jeg ofte rette på bildet. For meg begynner det når saken har fått en arbeidstittel og jeg skriver ned hva jeg faktisk lurer på. Ikke hva jeg vil at kilden skal si, men hva jeg ikke vet. Den listen er det viktigste dokumentet jeg lager, og den er sjelden pen.

Deretter kartlegger jeg hvem som kan svare på hva. En kommunal saksbehandler vet noe annet enn en nabo som har bodd i gata i tretti år, og ingen av dem vet alt. Jeg skriver opp navnene i grupper: de som er berørt, de som har ansvar, de som har dokumentene og de som kan sette det hele i sammenheng. Rekkefølgen jeg tar kontakt i, påvirker hva jeg vet når jeg møter de viktigste kildene.

I kurset øver vi på akkurat dette steget med en reell sak i nærmiljøet. Mange blir overrasket over hvor mye tid kartleggingen tar, og hvor mye den sparer senere. Et intervju med en godt forberedt reporter varer kortere og gir mer enn et langt intervju der begge parter famler.

• Skriv ned hva du ikke vet, ikke bare hva du vil vinkle
• Grupper kildene etter rolle før du ringer noen
• Les det som allerede er skrevet om saken først

Den første telefonsamtalen eller e-posten er også en del av intervjuet. Jeg presenterer meg tydelig, sier hva saken gjelder og hva jeg ønsker å snakke om, og sier hvor lang tid jeg trenger. Kilden skal ikke bli overrasket av at samtalen er et intervju, og heller ikke av at det kan bli sitert.

Her avklarer jeg også rammene. Er dette på record, altså noe jeg kan sitere med navn? Ønsker kilden å lese sitatene på forhånd? Jeg gir ikke bort kontrollen over teksten, men jeg forklarer hvordan jeg arbeider, og at jeg gjerne sjekker at jeg har forstått fagbegreper riktig. Det er en forskjell, og den bør sies høyt.

Noen ganger takker kilden nei. Da noterer jeg det og går videre, uten å presse. Et nei er informasjon, og det kan sees i sammenheng med hvem andre som kan svare. Deltakerne våre øver på både å spørre og å ta imot avslag på en høflig og saklig måte.

Jeg går aldri inn i et intervju uten et ark, men jeg leser det sjelden fra topp til bunn. Arket har fem–seks hovedspørsmål og et par setninger om hvert: hva svaret ville fortalt meg, og hva jeg ville spurt om hvis det ble uventet. Resten er stikkord. Et ferdig manus får meg til å lytte etter neste spørsmål i stedet for svaret.

Det beste spørsmålet kommer ofte midt i samtalen, og det er et oppfølgingsspørsmål. «Kan du gi meg et eksempel?» og «Hva skjedde så?» henter mer ut av folk enn noe jeg kunne skrevet hjemme. Jeg lærer deltakerne å høre etter ord som er vage, som «etter hvert», «noen» og «litt problematisk», og å spørre hva de betyr i kroner, personer og datoer.

Stillhet er et verktøy. Når jeg lar et svar henge et par sekunder etter at kilden er ferdig, fyller de ofte på med det de egentlig ville si. Det krever trening å tåle, og vi øver på det i par, med klokke.

• Hovedspørsmål med begrunnelse, ikke et ferdig manus
• Spør etter eksempler, tall og datoer
• Tål to sekunders stillhet før du går videre

Jeg tar opp de fleste intervjuer, med kildens samtykke, men jeg tar også notater. Opptaket er for sitatene; notatene er for meg. Når jeg skriver, markerer jeg tidspunktet på opptaket der noe virker viktig, slik at jeg slipper å høre to timer på nytt i etterkant. Det er en liten vane som sparer en hel ettermiddag.

Hvor vi sitter betyr mer enn man tror. Jeg velger helst et sted kilden kjenner, med minst mulig støy, og jeg sitter skrått overfor i stedet for rett overfor, slik at det ikke føles som et forhør. Telefonen legger jeg på bordet med skjermen ned, og jeg sjekker at opptaket går før jeg stiller første spørsmål.

Underveis passer jeg på å ikke fylle ut kildens svar med mine egne ord. Det er fristende å si «så du mener at …», men da legger jeg ord i munnen på den jeg intervjuer. Heller spør jeg: «Kan du si det med dine egne ord?» Det gir sitater som låter som et menneske, og som kilden kjenner seg igjen i.

Samme dag som intervjuet skriver jeg ned det jeg husker, før detaljene blekner. Deretter går jeg gjennom opptaket og skriver ut ordrett de partiene jeg kan komme til å bruke. Resten sammenfatter jeg i egne ord i et notat, så jeg vet hvor jeg finner det. Dette er kjedelig arbeid, og det er her mange av feilene oppstår hvis man hopper over det.

Deretter kommer kontrollen. Hvert tall, hvert navn og hver påstand som kilden kom med, merker jeg som sjekket eller ikke sjekket. Det som bare én kilde har sagt, og som kan skade noen, trenger en støtte til før det står i teksten. Her møter intervjuteknikken kildekontrollen, og det er derfor kursets moduler henger sammen.

Til slutt tar jeg ofte en ny kontakt med kilden. Ikke for å la dem godkjenne teksten, men for å spørre om jeg har oppfattet en faktaopplysning riktig. En kort, saklig melding med presise spørsmål tar fem minutter og kan spare begge parter for en korrigering senere.

• Skriv ned inntrykkene samme dag
• Skriv ut ordrett det du kan komme til å sitere
• Merk hver påstand som sjekket eller ikke sjekket

I modulen om intervjuteknikk gjennomfører deltakerne to intervjuer i løpet av kurset. Det første er et øvelsesintervju med en medstudent, der vi trener på spørsmålsarket og oppfølging. Det andre er et intervju med en person utenfor kurset, om en avgrenset sak, med skriftlig tilbakemelding på forberedelse, gjennomføring og etterarbeid.

Jeg lover ikke at alle blir gode reportere på noen uker. Det jeg ser, er at deltakerne etter modulen stiller bedre spørsmål, lytter mer og noterer mer presist. Det er håndverk, og håndverk bygger på repetisjon. Noen er nybegynnere, andre skriver allerede til daglig, og begge gruppene har nytte av å få arbeidet sitt lest av noen som kan faget.

Tilbakemeldingene mine er konkrete. Jeg peker på hvilket spørsmål som åpnet samtalen, og hvilket som lukket den. Jeg viser hvor kilden ga deg noe du ikke fulgte opp. Slik får du noe å ta med deg til neste intervju, enten du skal skrive for en lokalavis, en organisasjon eller bare for deg selv.