Hva betyr egentlig «to uavhengige kilder» i faktasjekken?

I redaksjoner og på kurs hører du ofte at en opplysning skal bekreftes av to uavhengige kilder før den står på trykk. Setningen brukes som en slags tryllestav: har du to, er du trygg. Men regelen sier egentlig noe annet. Den sier at du skal være rimelig sikker på at en opplysning ikke bare er gjentatt fra én opprinnelse, og at du kan vise hvordan du kom frem til det.

Ordet som bærer vekten er uavhengig. To kilder som sier det samme, er ikke automatisk to bekreftelser. Hvis begge har hentet opplysningen fra samme sted, har du én kilde med to munner. Det er forskjellen mellom å telle navn og å telle opphav, og det er den forskjellen jeg bruker mest tid på når vi øver faktasjekk i praksis.

I disse høstukene har mange deltakere akkurat startet på øvelsene med påstander og tall. Da er regelen et godt sted å begynne, fordi den tvinger oss til å spørre hvor en opplysning kommer fra, og ikke bare hvem som gjentar den.

En kilde er uavhengig av en annen når den har kommet frem til opplysningen på sin egen vei. Den kan ha vært til stede selv, ha egne papirer, ha målt noe eller ha regnet det ut fra et annet grunnlag. Det handler ikke om at kildene ikke kjenner hverandre, men om at den ene ikke bygger på den andre.

Et enkelt bilde er to vitner til en bilulykke som står på hver sin side av veien. De har sett hendelsen hver for seg, og forklaringene deres kan sammenlignes. Hvis det ene vitnet har hørt historien av det andre, er det ikke lenger to vitner, selv om du har to navn i notatblokken.

Uavhengighet er sjelden hel eller ingenting. Noen kilder er delvis avhengige, for eksempel to ansatte i samme virksomhet som har fått samme internt notat. Da må du vurdere hvor mye ekstra tyngde den andre stemmen gir, og skrive ned vurderingen i stedet for å anta det beste.

• Egen observasjon eller egne dokumenter teller som eget opphav
• Gjentakelse av det samme notatet teller som ett opphav
• Delvis avhengighet må vurderes og noteres

Den første fellen er ringen rundt én pressemelding. Flere nettsteder skriver det samme fordi de har fått samme utsendelse, og du finner «bekreftelsen» overalt. Gå tilbake til den første versjonen og spør hvem som skrev den, og hva den bygger på.

Den andre fellen er kilden som sier at de har hørt det samme fra en annen. Det kan være sant, men da er den andre personen din egentlige kilde, og du må kontakte vedkommende selv. Rykter som går i ring blir ikke sannere av å gå flere runder, de blir bare mer kjente.

Den tredje fellen er den vennlige bekreftelsen. Hvis du ringer en kilde og sier «jeg har hørt at tallet er 40, stemmer det?», er det lett å si ja. Still heller et åpent spørsmål og la kilden komme med tallet selv. En bekreftelse du har ledet frem, er svakere enn en du har fått uten å antyde svaret.

Noen ganger finnes det bare én kilde, og det er helt vanlig. Et sitat fra et møte bak lukkede dører, en erfaring ingen andre var til stede for. Regelen forbyr ikke slike opplysninger, men krever at du er ærlig om grunnlaget, både overfor deg selv og overfor leseren.

Da vurderer du kilden i stedet for å telle den. Var personen til stede? Har vedkommende noe å vinne på at det blir trodd? Har kilden tidligere vist seg pålitelig på lignende opplysninger? Skriv svarene ned, selv om bare du skal se dem.

I teksten kan du være tydelig på at opplysningen kommer fra én person, og si hva vedkommende har grunnlag for å vite. Leseren tåler godt å få høre at noe er en enkeltkilde. Det som svekker tilliten, er å la en enkelt påstand fremstå som bredt bekreftet.

• Hvem var til stede, og hvem har bare hørt om det?
• Hva vinner kilden på at det blir trodd?
• Hva har kilden fått rett i tidligere?

En sjekk du ikke kan vise, er i praksis en sjekk du ikke har gjort når noen spør i etterkant. I øvelsene våre fører deltakerne et enkelt sjekkark for hver sak: påstanden ordrett, hvilke kilder som er brukt, hva hver av dem faktisk sa, og hvordan uavhengigheten ble vurdert.

Skriv også ned når du snakket med hvem og på hvilken måte, om det var telefon, e-post eller samtale ansikt til ansikt. Hvis en opplysning senere blir omstridt, kan du gå tilbake og se nøyaktig hva du bygde på. Det beskytter både deg og dem du har skrevet om.

Notatene trenger ikke være pene. De skal være lesbare for en kollega som ikke var med. Hvis en annen kan følge sporet ditt fra påstand til opphav uten å ringe deg, er dokumentasjonen god nok.

• Påstanden slik den står i teksten
• Kilde, tidspunkt og kontaktmåte
• Hva kilden faktisk sa, ikke hva du tolket
• Din vurdering av uavhengighet

Ta en nyhetssak du har lest nylig, og velg tre faktapåstander i den. For hver av dem prøver du å finne ut hvor opplysningen kommer fra. Er det en tilsynsrapport, en uttalelse, en måling eller en observasjon? Følg sporet så langt du klarer, og noter hvor det stopper.

Du vil trolig oppdage at noe holder hele veien, mens annet ender i en setning som alle gjentar uten at noen viser til grunnlaget. Det er ikke nødvendigvis feil, men det er akkurat de stedene en faktasjekker blir ekstra nøye.

Gjør øvelsen med en egen tekst også. Det er mer ubehagelig, men gir mest. Når du ser hvor mange av dine egne påstander som hviler på én kilde, får du et mer realistisk bilde av hva «to uavhengige kilder» krever i arbeidet ditt.