Sjekkliste for kildekontroll før du bestemmer deg for å publisere

Når en sak nærmer seg publisering, er det lett å la tempoet avgjøre hva som regnes som sjekket. Du har lest dokumentet to ganger, kilden virket troverdig på telefon, og bildet kom fra en person du stoler på. Likevel er det akkurat i slike øyeblikk feil slipper gjennom. En sjekkliste fjerner ikke vurderingen din, men den tvinger deg til å stille de samme spørsmålene hver gang, også når du har det travelt.

I kursmodulen om kildekontroll og verifisering bruker vi listen som et utgangspunkt for beslutningen, ikke som en formalitet. Poenget er at du skal kunne forklare for en redaktør, og for deg selv, hvorfor du mener noe holder. Her går jeg gjennom spørsmålene i den rekkefølgen jeg selv tar dem, med tanke på høstens saker der både dokumenter og bilder ofte sirkulerer raskt.

Begynn med personen eller dokumentet bak påstanden. Spør om kilden var til stede, eller om informasjonen er hørt fra andre. En førstehåndskilde som selv så hendelsen veier annerledes enn en som gjengir det en kollega fortalte. Skriv ned hvordan kilden vet det den sier, og la det stå i notatene dine, ikke bare i hodet.

Spør deretter om kildens interesse. Alle kilder har en, og det betyr ikke at de ikke kan brukes. Men en part i en tvist, en talsperson eller en som taper eller vinner på at saken blir kjent, må vurderes annerledes enn en nøytral observatør. Noter også om du har kontaktet kilden direkte eller via en mellommann, siden det påvirker hvor sikker du kan være på at sitatet er ordrett.

Til slutt: kan du sjekke identiteten? Navn, rolle og tilknytning bør kunne bekreftes mot minst én uavhengig opplysning, for eksempel et offentlig tilgjengelig register eller en annen person som kjenner vedkommende.

• Var kilden til stede, eller er det rykter videre?
• Hva tjener kilden på at saken publiseres?
• Kan identitet og rolle bekreftes uavhengig?

Et dokument kan være ekte og likevel misvisende. Sjekk derfor tre ting hver for seg: er det autentisk, hvor kommer det fra, og betyr det det du tror det betyr? Se på format, datoer, språkbruk og eventuelle metadata, og sammenlign med andre dokumenter fra samme avsender hvis du har tilgang til slike. Avvik i oppsett eller terminologi er et signal om å grave videre.

Spør hvordan dokumentet havnet hos deg. Kjeden fra opphav til din innboks sier mye om hvor mye du kan stole på det, og hvem som kan ha endret det underveis. Har du bare et utsnitt, bør du forsøke å få hele dokumentet, siden en enkelt side kan gi et annet inntrykk enn helheten.

Til slutt: sett dokumentet i sammenheng. Et regnskap, en e-post eller en rapport uten bakgrunn kan tolkes på flere måter. Be gjerne noen med fagkunnskap lese det, og noter hva de sier, slik at tolkningen din kan forsvares.

• Er dokumentet komplett, eller bare et utdrag?
• Kan avsender eller opphav bekreftes?
• Har en fagperson vurdert innholdet?

Et bilde forteller ofte mindre enn det ser ut til. Start med å finne ut hvem som tok det, når og hvor. Kan du ikke svare på det, har du ikke grunnlag for å bruke det som dokumentasjon. Sjekk om bildet har vært publisert tidligere, siden gamle bilder lett dukker opp igjen med nye bildetekster i hektiske nyhetssituasjoner.

Se deretter på detaljene: skilt, vær, klær, skygger og bakgrunn kan avsløre at stedet eller tidspunktet ikke stemmer. Sammenlign med andre bilder fra samme hendelse og med kart eller kjente referanser. Husk også at bilder kan være beskåret eller redigert, så spør om originalfilen når det er mulig.

Til slutt: har du rett til å bruke bildet, og har personene på det noe å si? Verifisering handler ikke bare om at noe er ekte, men om at du kan bruke det forsvarlig.

• Hvem tok bildet, og når og hvor?
• Har bildet vært brukt i en annen sammenheng før?
• Finnes originalfilen, og stemmer detaljene?

Gå så gjennom det som ikke stemmer. Når to kilder motsier hverandre, er det sjelden nok å velge den du liker best. Finn ut hvorfor de er uenige: har de ulik informasjon, ulike interesser eller har noen misforstått? Noen ganger viser det seg at begge har delvis rett, og da er det selve uenigheten som er saken.

Lag deretter en ærlig liste over hullene. Hva har du ikke fått bekreftet, hva bygger på bare én kilde, og hva er antagelser? Det er bedre å se hullene selv enn å få dem pekt ut etter publisering. Noen påstander kan formuleres med forbehold eller utelates, andre krever at du går tilbake og spør på nytt.

Husk også å gi de som omtales kritisk mulighet til å svare. Det er både et krav til god presseskikk og en ekstra kontroll, siden svaret ofte avdekker feil eller manglende sammenheng du ikke hadde sett.

• Hvorfor er kildene uenige?
• Hva bygger på bare én kilde?
• Har den omtalte parten fått svare?

Når listen er gjennomgått, skal du kunne plassere saken i en av tre kategorier. Publiser hvis alle sentrale påstander har tilstrekkelig dekning og du kan vise hvordan de er sjekket. Vent hvis noe viktig mangler, men kan skaffes innen rimelig tid. Dropp eller omarbeid hvis kjernen i saken hviler på noe du ikke kan stå inne for.

Skriv gjerne ned begrunnelsen i noen få linjer. Det hjelper redaktøren, og det hjelper deg når noen senere stiller spørsmål. Den viktigste regelen er at tidspress aldri i seg selv er et argument for å hoppe over et punkt på listen. En sak som kommer en dag senere, kan fortsatt være god, mens en feil du må rette tar mye lengre tid å reparere.

I kurset øver deltakerne på nettopp denne avgjørelsen med reelle eksempler, og får skriftlig tilbakemelding på begrunnelsen.