Vanlige feil i kildekontroll og hvordan du unngår dem

Den vanligste feilen vi ser i øvelsene, er at deltakeren tar med seg det første svaret hun får og bygger resten av saken rundt det. Den som svarer raskest, er ikke nødvendigvis den som vet mest. Ofte er det en person med en egen interesse i saken, og da blir hele teksten farget av én stemme uten at leseren får vite det.

I modulen ber jeg deltakerne skrive ned hvem som har tilgang til opplysningen, og hvordan vedkommende har fått den. Er svaret at personen så det selv, er kilden førstehånds. Er svaret at noen fortalte det videre, er den andrehånds, og da må du finne frem til ledd nummer én. Det tar ti minutter ekstra og endrer ofte hva du tør å skrive.

Et godt utgangspunkt er å alltid lete etter en kilde som ikke er enig med den første. Du trenger ikke å gi dem lik plass i teksten, men du må vite hva de sier før du bestemmer deg for hva saken er.

• Spør hvordan kilden vet det den påstår
• Skill mellom førstehånds og andrehånds kunnskap
• Finn minst én kilde med motstridende interesse

Et dokument ser offisielt ut, har logo og stempel, og dermed føles innholdet sant. Men et dokument er bare et utsagn på papir. Det kan være utdatert, utdrag fra en lengre sammenheng, redigert eller laget av noen som ville at du skulle finne det. Deltakerne våre får derfor alltid i oppgave å spørre hvem som har skrevet det, når, og for hvem.

Neste steg er å sjekke om dokumentet henger sammen med det du ellers vet. Stemmer datoene med andre hendelser? Er navn og titler skrevet slik utsteder vanligvis skriver dem? Passer språket til avsenderen? Små avvik i formuleringer eller formatering er ofte det første tegnet på at noe ikke er som det ser ut.

Når du er i tvil, ring avsenderen på et nummer du har funnet selv, ikke det som står på dokumentet. Be om at de bekrefter at dokumentet er ekte og at innholdet fortsatt gjelder. Noter svaret og hvem du snakket med.

• Spør hvem som har skrevet dokumentet og hvorfor
• Sammenlign datoer, navn og språk med andre kilder
• Bruk et kontaktnummer du har funnet selv

Et bilde sprer seg raskt og mister underveis alt det som sa noe om det: hvem som tok det, hvor og når. Mange tror at et bilde som dukker opp i flere sammenhenger må være ekte, men det betyr bare at det er delt mye. Vi øver derfor på å gå baklengs og finne den eldste versjonen du kan spore.

Se på det som er synlig i selve bildet: skilt, vær, skygger, kledning, bygninger. Passer det med stedet og tidspunktet som oppgis? En bildetekst er en påstand, ikke en fasit. Be gjerne fotografen om originalfilen, for den bærer ofte med seg opplysninger om tid og kamera.

Det vanskeligste for nybegynnere er å akseptere at du noen ganger ikke får bekreftet et bilde. Da er svaret ikke å publisere og krysse fingrene, men å la være, eller å være åpen om hva du vet og ikke vet.

• Finn den eldste versjonen du kan spore
• Les detaljer i bildet mot oppgitt sted og tid
• Be om originalfilen fra fotografen

Tidsfrister er virkelige, og de er den vanligste forklaringen når en kontroll hoppes over. Ingen planlegger å publisere noe uverifisert. Det skjer fordi klokken går, og fordi det føles dumt å stoppe når saken nesten er ferdig. Derfor lærer vi bort en fast rekkefølge som tar lite tid, men fanger de største feilene.

Start med det som ville gjort mest skade om det var feil: navn, tall, beskyldninger og sitater. Kontroller disse først, og la de små detaljene vente hvis du går tom for tid. En tekst med få, godt kontrollerte påstander er bedre enn en lang tekst der alt er halvveis sjekket.

Si fra tidlig hvis du ser at du ikke rekker kontrollen. Det er mye lettere å kutte en påstand eller utsette en sak ett døgn enn å rette opp etterpå. Den som melder fra, blir sjelden den som får kritikk.

• Kontroller navn, tall, beskyldninger og sitater først
• Kutt heller en påstand enn å publisere uten sjekk
• Si fra om tidsnød før du står i den

Mange gjør en grundig kontroll og husker den selv, men har ingenting å vise til når noen spør tre uker senere. Da må du enten gjøre jobben på nytt eller stå med en påstand du ikke kan forsvare. Dokumentasjon er ikke byråkrati, den er det som gjør kontrollen til noe mer enn en følelse.

Vi ber deltakerne føre en enkel logg for hver sak: hva som ble sjekket, hos hvem, når og med hvilket resultat. Lagre skjermbilder, e-poster og notater i samme mappe som utkastet. Skriv også ned det du ikke fikk bekreftet, slik at redaktøren ser hvor teksten er svakest.

Loggen hjelper også deg selv. Du ser mønstre i hvilke feil du er utsatt for, og du blir raskere fordi du ikke starter fra null hver gang. Etter noen saker blir dette en vane som nesten ikke koster noe.

• Før logg over hva som er sjekket, hos hvem og når
• Lagre e-poster og skjermbilder sammen med utkastet
• Merk det du ikke fikk bekreftet

Ingen av feilene over krever spesialkunnskap. De krever at du stopper opp på riktig sted. Jeg anbefaler å lese teksten en gang bare for å lete etter påstander, ikke for språket, og sette en strek under hver av dem. Hver strek skal ha en kilde du kan peke på.

En annen vane er å lese saken høyt for noen som ikke kjenner den. Spørsmål som kommer da, viser ofte hvor grunnlaget er tynt. Og når du er fornøyd, spør deg selv hva som ville skjedd om den viktigste påstanden viste seg å være feil. Svaret avgjør hvor mye ekstra kontroll den fortjener.

I kurset øver vi på dette med korte, realistiske oppgaver, og du får skriftlig tilbakemelding på hvordan du går frem, ikke bare på resultatet.